Om enkelte ikke-brukere

Det spekuleres mye i hvorfor enkelte som har en påvist behov for høreapparat ikke bruke de til tross for at de har fått de. Har de fått 2 apparat koster de cirka 12000,- til sammen. NAV har betalt for herligheten, men brukes gjør de ikke. Nå skal ikke jeg en sånn sinnablogger som kun forsvarer mine egne (jeg er audiograf), men finger må pekes dit finger pekes bør. Jeg er smertelig klar over at det finnes audiografer som ikke holder mål, men hovedansvaret for sin egen hverdag må man ta selv. Jeg snakker ikke om mennesker som ikke klarer ta hand om seg selv og skulle noen insinuere at jeg rakker ned på de svakeste i samfunnet skal jeg love det blir mer sinnablogging. Jeg snakker om de som ikke gidder gjøre den jobben det er å venne seg til sine høreapparat. Jeg snakker som de som gjemmer seg i sine egne unnskyldninger og lar familie og venner lide over at de ikke får med seg hva som blir sagt selv i de roligste omgivelser. TVen er skyhøyt på og stemmeleiet like så. Likevel er det ikke de som har et problem, det er alle de andre. Alle som snakker lavt, som mumler eller er så frekke at de har en dialekt eller ikke snakker helt rent. Og igjen; jeg forstår, jeg forstår at alt sånt er som støy og regne for en som hører dårlig. Det jeg ikke forstår er hvordan man kan klage så inderlig uten selv å ha gjort en innsats. Studier viser, og her stinker jeg fordi jeg ikke linker til disse studiene men det får stå sin prøve, at pårørende til hørselshemmede sliter med depresjoner. Mer sier jeg ikke, ikke for i dag.

Jeg kommer dog tilbake med mer positivt etterhvert.