Det første møtet - hos audiografen

Det første som kartlegges i det første besøket er selvsagt hørselen.Her brukes den metode som "alltid" har vært brukt. Man sitter med hodetelefoner og gir respons på alle pipelyder som man hører. Jo svakere lyd jo viktigere. Resultatet gir grunnlaget for den forsterkning som kan legges inn i høreapparatene. Feil på hørselstesten forplanter seg altså videre til feil forsterkning i høreapparatene. Ofte blir det også utført en taletest der man skal gjenta ord som man hører.

Når alle resultater foreligger skal du få en god forklaring på hvordan du ligger an. Ansvarsfordelingen her varierer mellom leger og audiografer. Man skal i alle fall undersøkes av lege, men audiografen er altså den som sitter på utdanningen og kunnskapen høreapparatene. Legens rolle rent praktisk sett er å vurdere det rent medisinske.

De to hovedtypene høreapparat er de som henger på øret(BTE) og de som sitter selve øregangen(AiØ eller ITE). Som oftest vil type hørselstap begrense valget. Det er ofte en overraskelse at man ikke kan velge fritt av disse to hovedtypene. Legger audiografen her sterke føringer er det gjerne med god grunn. Har man for eksempel god basshørsel vil i-øret-apparat lage en meget ubehagelig gjenlyd.

At enkelte høreapparater kan sette audiografen i en noe vanskelig posisjon. Man har intet ønsker om å diskutere pasientens økonomi, og hvorvidt det faktisk gir en større forsjell med de dyreste apparatene er ikke så lett å si. Jeg pleier å si at om man lett kan bruke denne summen med penger uten å i det hele tatt tenke over det i ettertid, så gjør man det. Det er nesten alltid penger vel brukt.

Etter at alle tester og tekniske ting er unnagjort er det naturlig å snakke om hvilke utfordringer man har som tunghørt. Det kan være alt fra døvhet, til å høre barnestemmer, forsamlinger osv. Disse tingene bør noteres slik at man kan sette seg målsettinger. Sistnevnte eksempel, å høre i forsamlinger, kan man si mye om. Kort sagt bør det være en meget langvarig målsetting. Den evnen har man ofte mistet for alltid, men høreapparat samt hørestrategier kan være til god hjelp. Det eneste som kan garanteres med høreapparat er at man hører mer; at det kommer mer energi inn i øregangen. Ingen løfter om bedre hørsel kan gis. Ingen svar er på bordet før man selv er ute i verden med sine nye høreapparat. Lykke til!

Skal jeg virkelig ha høreapparat?

Det er åpenbart at det å skulle få høreapparat for første gang eller å få nye høreapparat er noe mange mener mangt om. Ofte eller skal man si alltid er det et nødvendig onde. Konklusjonen har presset seg fram og er meget ofte påskyndet av pårørende. Man må veien innom fastlegen som peker i den retningen han finner for godt. Offentlig eller privat.

Hva kan man så forvente seg? Tanken bak bloggen er bl.a. å bygge bro i mellom forventninger og hva man bør kunne forvente seg. Praksisen varierer og det er per i dag ingen nasjonale retningslinjer eller konkrete krav til hvorvidt NAV godkjenner en søknad om høreapparat. Alt som trenges er et stempel av den rette typen uten at jeg går mer inn på dette nå.

Uansett hvordan den som tilpasser høreapparat går fram har man en tilmålt tid. Hvordan man bruker denne tiden er essensielle for et godt resultat. I møtet med spesialisthelsetjensten er oppgavene fordelt mellom lege og audiograf. Legens jobb er å påse at det ikke ligger noe medisinsk bak hørselstapet. Enten har det kommet av naturlig årsaker, eller så må rett diagnose settes. Forvent her å få en god forklaring på ditt hørselstap. Audiografen er per definisjon legens assistent og forlengende arm. Hans jobb er selve hørselstesting. I praksis er han utdannet i alle aspekt av lyd og hørsel. Det er også han som tilpasser høreapparat. Audiografer har en meget bred utdanning som innbefatter alt fra fysikk til psykologi og alt det trengs i møtet med alle som de som ønsker å høre bedre.

I de postinger som følger vil jeg ta for meg de forskjellige møtene hos audiografen og hva jeg mener de bør inneholde. Alt basert på min egen erfaring. Det kommer til å være lett å være uenig med meg, men jeg vil etter beste evne prøve å holde meg til hva man strengt tatt bør forvente.

Om enkelte ikke-brukere

Det spekuleres mye i hvorfor enkelte som har en påvist behov for høreapparat ikke bruke de til tross for at de har fått de. Har de fått 2 apparat koster de cirka 12000,- til sammen. NAV har betalt for herligheten, men brukes gjør de ikke. Nå skal ikke jeg en sånn sinnablogger som kun forsvarer mine egne (jeg er audiograf), men finger må pekes dit finger pekes bør. Jeg er smertelig klar over at det finnes audiografer som ikke holder mål, men hovedansvaret for sin egen hverdag må man ta selv. Jeg snakker ikke om mennesker som ikke klarer ta hand om seg selv og skulle noen insinuere at jeg rakker ned på de svakeste i samfunnet skal jeg love det blir mer sinnablogging. Jeg snakker om de som ikke gidder gjøre den jobben det er å venne seg til sine høreapparat. Jeg snakker som de som gjemmer seg i sine egne unnskyldninger og lar familie og venner lide over at de ikke får med seg hva som blir sagt selv i de roligste omgivelser. TVen er skyhøyt på og stemmeleiet like så. Likevel er det ikke de som har et problem, det er alle de andre. Alle som snakker lavt, som mumler eller er så frekke at de har en dialekt eller ikke snakker helt rent. Og igjen; jeg forstår, jeg forstår at alt sånt er som støy og regne for en som hører dårlig. Det jeg ikke forstår er hvordan man kan klage så inderlig uten selv å ha gjort en innsats. Studier viser, og her stinker jeg fordi jeg ikke linker til disse studiene men det får stå sin prøve, at pårørende til hørselshemmede sliter med depresjoner. Mer sier jeg ikke, ikke for i dag.

Jeg kommer dog tilbake med mer positivt etterhvert.

1 av 5 bruker høreapparat

dagensmedisin.no melder at hver femte ikke bruker sine høreapparat. Audiograf Jorunn Solheim har forsket på de over 65. Tallene er selvsagt ikke overraskende, jeg synes endog ikke at de er graverende. Hele 4 av 5 bruker altså sine høreapparat. 4 av 5 velger relativt ofte å putte et illeluktende, bråkende fremmedlege i øret. Det må bety at de har gode audiografer på Loisenberg! Vi bør vel heller ikke glemme innsatsen til eventuelle hørselshjelpere.

Nyheten kom i dag så ingen har rukket å uttale seg. På sosiale medier kan man lese flere kommenterer. Noen mener HLF må ta denne utfordringen, mens andre spekulerer i årsakene til at det er slik. Audiografer, HLF og hørselshjelpere. Alle trekker i samme retning og alle legger godt til rette for landets brukere av høreapparat. Årsaken ligger i mine øyne hos det enkelte individ. Man er jo gjerne oppdratt til å klare seg selv, til å ikke måtte stole på noe eller noen for å klare seg. Her må man stole på både folk og teknikk. Man må kjempe i mot sine egne og andres fordommer og man må ta inn over seg en hel verden av lyder. Har man hørt tidligere får man gjerne vite at hjernen igjen vil lære seg å takle denne nye hverdagen. Sånn er det faktisk, men prosessen må gjøres riktig.

En annen ting er hverdagen til den som har fått høreapparat. Hva er det som hver dag som motivere en til å ta på seg høreappratene? Om man bor med noen man gjerne vil høre motiveres man. Er det slik at denne samboeren snakket høyt fordi han eller hun sjøl hører dårlig klarer man ikke bruke de. Og i så fall er man enige om volumet på TVen.

Opplevelser med høreapparat for første gang er ofte slik at man er veldig håpefull og nysgjerrig i starten. Dermed bruker man de for mye, blir sliten og ør og får dermed en negativ opplevelse. "Huff", tenker man og stålsetter seg for neste forsøk som kanskje ender på samme måten. 2 negative blir ingen pluss og det er kanskje det. En annen variant er at man drar rett i familieselskap og nærmeste blir slått i bakken av all lyden. Og man tar de ikke på seg igjen etter det. Ikke før dagen de skal på kontroll for høreapparat. Litt som når man skal til tannlegen og pusser ekstra godt roter man fram apparat og batteri kvelden før man skal på kontroll. Dessverre er det slik at audiografen har tilgang til loggføringen og dermed ikke lar seg lure.

Årsaken til at man er henvist kan være mange, ikke sjeldent er det andre som har motivert til den. Sjøl har man ikke noe problem, det er de rundt som har problemer. Eller så har man selv innsett at man hører dårlig. Uansett årsak trenger man masse informasjon om fenomenet hørselsrehabilitering. Man trenger å vite teorien bak. Om man gjør det forstår man hva man gjør galt, man forstår at den turen i selskap med familien ble for mye for tidlig.

Neste fase er den dagen noe skjer med apparatet: Lyden er vekk. I beste fall husker man opplæringen av bruk og stell eller man finner fram bruksanvisning. I verste fall legger man apparatet i skuffen. Det overrasker meg hvor mange som venter i flere måneder på den timen de vet kommer i poster hvert år istedet for å ringe og be om en tidligere time. Man skulle nesten tro at man klarer seg uten høreapparat... For det gjør man jo, man kan tilpasse seg nye høreapparat, men man kan også tilpasse seg det høre dårlig.

Gruppen av pasienter over 65 år endatil. Man kan vel si at jo yngre jo mer graverende er fraværet av høreapparat. I yrkesaktiv alder eller i skolealder sier konsekvensene seg selv. Hos de aller yngste av våre høreapparatbrukere er det aller verst, de vil jo ikke lære seg å snakke på skikkelig vis, om de i det hele tatt er i stand til det uten apparat. At 1 av 5 over 65 ikke bruker sine apparat kan jeg leve med, men slik tall for barn hadde vært umulig å svelge.

Dette har vært min første posting, har du kommet så langt kan du få vite at den mer hardtslående versjonen kommer om ikke så lenge.