Sitatet over kommer fra rockebandet Rage Against The Machine
som ganske riktig påpekte hvordan man bør gjøre motangrep når tingenes tilstand
byr deg imot. For en som hører dårlig kan det være hverdagen. Mens andre uten
anstrengelse hører enhver vittige kommentar og ler med flokken står den som ikke
hører utenfor det fellesskapet. Og dét kan psykologien fortelle oss er det verste
følelsen flokkdyret mennesket kan oppleve. Utenforskap. Så hva gjør man? Om man
igjen spør psykologen sier nok denne at man må «ta plass». Jaha? Joda. Man må
ut med armene, opp med volumet og med bast og bram la hele flokket, hele rommet,
forstå at en urett er begått. -Det er ikke deg, sier du? Åkei… Da kan vi se på
alternativene som kan benyttes hver for seg eller i kombinasjon; du kan holde
deg hjemme, late som du forstår og le med, svelge smerten, klage på sosiale
media, gjemme deg i telefonen din og late som du ikke er interessert eller
begynne å røyke. Sistnevnte gjør at du holder deg utendørs, enten alene eller
med de få ander som røyker. I hvilket fall som helst blir det lettere å følge samtalen.
Men ingenting av dette anbefales.
Det som altså anbefales er å ta plass – take the power back.
Si ifra at selv om du hører er ikke lyden klar og forståelig (les: ikke rop).
Deretter må du selvsagt plassere deg, om mulig, slik at du ser flest mulig som prater.
I alle fall om det er hjemme hos deg eller du har bursdag eller lignende kan du
stille krav: En og en skal prate, helst i din retning, ingen starter samtidige
samtaler, ABSOLUTT ingen bakgrunnsmusikk e.l., snakk gjerne litt sakte, ikke
dialekt eller gebrokkent, kom helst innen en meters radius av deg evt kun de med
mikrofon kan snakke og så videre. (Merk at dette kun er forslag.) Og en ting til:
Gjennomfør dette med sjarm. Ingen liker en storforlangende grinebiter.
Og så litt seriøst på slutten; Vær fornøyd om de forsøker,
kos deg med det så tårene renner og tilgi de når de etter kort tid (den er for kort
uansett hvor lenge det varer) glemmer å ta hensyn. Eller drit i alt dette og
bare kos deg med at du har mennesker i rommet som ønsker din tilstedeværelse
selv om du ikke hører alt de sier. Jeg forstår at det gjør vondt, jeg vil så
gjerne hjelpe deg, jeg vet at du kan hjelpe deg selv. Og om intet hjelper oppsøk
hjelp. Audiografer, men ikke minst audiopedagoger er dine venner. Sistnevnte skal
være flinkest til å hjelpe deg med å mestre hverdagen, hjelpe deg der teknikken
ikke enda er avansert nok til å hjelpe. Mestringsstrategier!
