Ensom med nedsatt hørsel - ikke ufarlig

En klok pike sa en gang til meg at det å være ensom når man er i lag med andre er den verste ensomheten. Enten fordi man ikke føler seg som en av flokken, eller at man rett og slett ikke hører hva som blir sagt. Noe så lite som et sukk på rett sted kan utløse kaskader av latter. Slike sukk kan lett være utenfor rekkevidden til et høreapparatenes teknikk og mikrofoner. Å le med eller å forsøke seg på et smil uten å forstå er vondt. Når så denne artikkelen kom for litt siden med forskningsresultater som tilsier at ensomhet er vel så dødelig som bl.a. fedme og røyking kom pikens sitat frisk i minnet. I tillegg er altså ensomheten likeså stigmatisert som bl.a. fedme. Man skal altså ikke snakke om det. Artikkelen ble tabloidisert av blant annet telegraph.co.uk.

I dag via Facebook kom jeg over 15 år gamle Ingrids innlegg i Aftenposten om hverdagen som hørselshemmet.

Jeg har på en måte allerede sagt for mye, men forsøker å minne verden på hvor viktig det er å se hverandre. I dagens samfunn skal alt på anbud. Det skal behovsprøves, effektiviseres og strømlinjeformes. Kostnaden må de som ikke kan formes etter tiltenkt støpeskje betale.

Så et tankekors; burde ikke flere med nedsatt hørsel få tilbud om tegnspråk for på den måten å motvirke denne ensomheten?

Hørselsomsorg eller kun sorgen?

Alle instanser er, eller i alle fall har vært, enige. Alle rapporter er ensidige. Den Norske Hørselsomsorgen er under pari. Rundt 1993 startet Norsk Audiografforbund en prosess der de bygget et nettverk med tanke på å få til en endring av elendigheten. Det lyktes de med, og i 2007 kom rapporten "Å høre og bli hørt". Ikke alt var etter forbundets ønske, men dette var en seier. Derfor må det for NAF være bittert å se tilbake når man per i dag ikke ser noen som helst endring. Det hele akkumulerte i en avtale fra 2009 signert av de regionale helseforetakene og Arbeids- og velferdsdirektoratet om formidlingen av høreapparater og hørselstekniske hjelpemidler. Her er det godbiter som ambulerende audiograf og lærings- og mestringskurs med mer. Vi kan vel trygt si at dette er noe de aller færreste i landet har sett noe til. Det er rett og slett provoserende å tenke på alle de ressurser som er brukt uten at det ender opp i noen ting som helst. Jeg vil påstå at dette er en sak for statens kontrollorganer. Det er altså fint mulig å skissere avtaler og å få de signert uten at de har noen som helst verdi. Og fri meg fra jurister som omdefinerer "ambulering" eller "kurstilbud". Avtalen kom i stand for å skape endring og endring ble det ikke.