You gotta take the power back!

Sitatet over kommer fra rockebandet Rage Against The Machine som ganske riktig påpekte hvordan man bør gjøre motangrep når tingenes tilstand byr deg imot. For en som hører dårlig kan det være hverdagen. Mens andre uten anstrengelse hører enhver vittige kommentar og ler med flokken står den som ikke hører utenfor det fellesskapet. Og dét kan psykologien fortelle oss er det verste følelsen flokkdyret mennesket kan oppleve. Utenforskap. Så hva gjør man? Om man igjen spør psykologen sier nok denne at man må «ta plass». Jaha? Joda. Man må ut med armene, opp med volumet og med bast og bram la hele flokket, hele rommet, forstå at en urett er begått. -Det er ikke deg, sier du? Åkei… Da kan vi se på alternativene som kan benyttes hver for seg eller i kombinasjon; du kan holde deg hjemme, late som du forstår og le med, svelge smerten, klage på sosiale media, gjemme deg i telefonen din og late som du ikke er interessert eller begynne å røyke. Sistnevnte gjør at du holder deg utendørs, enten alene eller med de få ander som røyker. I hvilket fall som helst blir det lettere å følge samtalen. Men ingenting av dette anbefales.

Det som altså anbefales er å ta plass – take the power back. Si ifra at selv om du hører er ikke lyden klar og forståelig (les: ikke rop). Deretter må du selvsagt plassere deg, om mulig, slik at du ser flest mulig som prater. I alle fall om det er hjemme hos deg eller du har bursdag eller lignende kan du stille krav: En og en skal prate, helst i din retning, ingen starter samtidige samtaler, ABSOLUTT ingen bakgrunnsmusikk e.l., snakk gjerne litt sakte, ikke dialekt eller gebrokkent, kom helst innen en meters radius av deg evt kun de med mikrofon kan snakke og så videre. (Merk at dette kun er forslag.) Og en ting til: Gjennomfør dette med sjarm. Ingen liker en storforlangende grinebiter.

Og så litt seriøst på slutten; Vær fornøyd om de forsøker, kos deg med det så tårene renner og tilgi de når de etter kort tid (den er for kort uansett hvor lenge det varer) glemmer å ta hensyn. Eller drit i alt dette og bare kos deg med at du har mennesker i rommet som ønsker din tilstedeværelse selv om du ikke hører alt de sier. Jeg forstår at det gjør vondt, jeg vil så gjerne hjelpe deg, jeg vet at du kan hjelpe deg selv. Og om intet hjelper oppsøk hjelp. Audiografer, men ikke minst audiopedagoger er dine venner. Sistnevnte skal være flinkest til å hjelpe deg med å mestre hverdagen, hjelpe deg der teknikken ikke enda er avansert nok til å hjelpe. Mestringsstrategier!

You gottatake the power back!!

Audiografene må gi slipp på sitt fagfelt, det er ikke deres hørsel!

Det er prisverdig å lese andres hardtslående tekster, og siste tilskudd på stammen fant jeg i siste Din Hørsel. Det hele starter i utgave nummer 3 der det etterlyses en forklaring på hvorfor høreapparatene ikke gir like god lyd som fra en radio, og forsetter i neste utgave der nestemann henger seg på og ikke mindre enn forlanger at audiografene gir slipp på fagfeltet sitt. Greit kaliber i bruk med andre ord. Men hør nå her, kjære forsmådde brukere. Vårt fagfeltet strekker seg lengre enn forbaska høreapparater. Dere kan gjerne justere selv så mye dere gidder, men vi må forsatt drive med utredning og ta oss av alle de mennesker og pårørende som daglig søker og sårt trenger oss. Men ikke misforstå. Jeg forstår deres frustrasjon. Mine høreapparater justerer jeg selvsagt sjøl. Men. Ta et steg tilbake. Tenk lengre enn øret hører. Hvor mange tror dere har det samme behovet som dere? De aller fleste trenger en audiograf når de skal få høreapparater. Og selv dere over gjennomsnittet oppgående brukerne gjør nok det, selv om dere sikkert har kunnet finjustere selv når dere kommer hjem.

Jeg har hatt flere ingeniører som pasienter. De er ofte kravstor og må involveres i det som skjer på skjermen min. Alt må forklares, både medisinsk og teknisk. Men når de får en fullgod forståelse for hva jeg driver med og hvordan teknikk og kropp må spille på lag, så pleier vi til slutt å bli venner. Og når vi så er venner setter jeg lyden opp til dit jeg vil ha den, og forklarer at all rehabilitering gjør litt vondt i starten. Det går seg til. Vel, egentlig sier jeg at det ikke skal gjøre vondt, men at det som der og da føles skarpt blir rundere med tilvenning. Det skal bite litt når nervebaner som har ligget ubrukt igjen tas i bruk. Det hadde dere neppe giddet å påføre dere selv, dere som sjøljusterer. Men nå må det pekes på selve essensen i all behandling: Relasjonen. Samarbeidet imellom bruker/pasent og audiografen. Om du ikke stoler på meg går det til helvete. Og det å vinne tilliten til en ingeniør tar sin tid! Ingeniører bør i alle fall forstå at høyttalermembranet i hodetelefoner knyttet for eksempel en radio er mange ganger større enn tilsvarende i et høreapparat. Det blir dessverre ikke samme lyden. Det er fysiologisk umulig.

Men tilbake til at vi audiografene må gi slipp på fagfeltet vårt. Det er jo en idé som bør videreføres til alle fagfelt. Vi kan sette opp båser rundt om i landet der folk kan diagnostisere og behandle seg selv! Men samtidig føler jeg litt på det skribenten i Din Hørsel skriver om at hørselstesten er vanskelig, selv med en audiograf til hjelp. Kanskje vi trengs likevel? Og dette med at det er vanskelig å kommunisere dårlig lyd. Hva om man kanskje ikke klarer hverken å forstå eller forklare, men likevel sjøl skal justere for det? Kanskje trengs vi audiografene likevel..?

Skribenten skriver videre at Hørselshemmedes Landsforbund skal hjelpe de hørselshemmede, ikke audiografene. Vel, ingen fare der. Men så er han inne på riktig spor; for det det er jo ikke audiografene, men produsentene som stritter i mot. De maser vel om å ikke ville påføre skade i og med at høreapparater faktisk kan volde ytterligere skade på hørselen. Men hva vet vel de? Det er ikke deres hørsel.

Men, kjære brukere, det skulle bare mangle at dere er frustrerte. De færreste av dere får den oppfølgingen dere burde få. Dette er veldokumentert i enhver rapport innen hørselsfeltet. Det er for få audiografer, de har for lav geografisk spredning og ventelistene er sørgelig lange mange steder. Har du problemer? Vel, vent noen uker eller måneder for så å kjøre noen timer for deretter å se audiografen fikse problemet på få sekunder. Det treffer i magen, vil jeg tro, på den stakkars audiografen som må innse at det ikke bli gitt tilstrekkelig opplæring ved tilpasningen av høreapparatene. Men hva vet vel audiografene? Det ikke deres høreapparater. Eller hørsel.

God sommer.

Skru ned lyden - det er helsefarlig!

Fritt oversatt fra en tekst av David McAlpine ved Macquarie University’s Hearing Hub.

 "En god ting med musikk, når det treffer deg føler du ingen smerte"

-Bob Marley

Vi vet godt hva han mente, men med julebordsesongen vel overstått for de fleste av oss vet vi at høy musikk kan gi smerte. Kanskje burde høy musikk vært enda mer smertefullt slik at vi forsto at den kan gi permanent skade.

Om volumet på en gjennomsnittlig musikkonsert - typisk et godt stykke over 100 dB - var tilstede på våre arbeidsplasser ville dagens tillatte støydose være oppbrukt på godt under 10 minutter og arbeidstilsynet ville vært på døra.

Konsertarrangører og utesteder har selvsagt en juridisk plikt til å sørge for at det ikke medfører skade å delta på deres arrangement. Men da selvfølgelig med unntak av hørselen din. Vi må spørre oss selv hvorfor det er så kult å miste hørselen på konserter. Man ville jo aldri godtatt at det på den samme konserten var gigantiske lasere som om de traff øyene dine gjorde deg midlertidig blind med flekker for øynene i dagevis - slik vi gjør med piping etter en konsert. 

Et slikt sted ville vært anmeldt og stengt på dagen. Hvorfor gjelder ikke det samme hørselen vår?

Teknologiske framskritt har gjort det mulig med ekstreme lydnivå uten at det påvirker lydkvaliteten. Aldri før har vi hatt så mye sterk lyd rundt oss, der det i mange tilfeller er en krig om hvem som klarer å lage mest lyd for å få oppmerksomhet. Lydnivåene kan sammenlignes med det som de oppever offshore eller enda verre. Ørene våre var aldri ment å kunne takle en slik voldsom negativ støyeksponering og manglende evne til å se hvor skadelig dette er vil gi en generasjon som vil leve halve livet sitt med alvorlige kommunikasjonsvansker.

Det er på tide å starte en debatt rundt hvor ansvaret ligger - de som eier utestedene og prdusentene av lydutstyr, myndighetene, forbrukeren - eller er det rett og slett slik at ingen bryr seg? Folk flest er ikke klar over den skaden de volder seg selv når de utsetter seg for farlige lydnivået og myndigehetene må ta ansvar.

,

Dette er ikke snakk om å være overbeskyttende; det er overhodet ingen grunn til at vi ikke skal kunne insistere på en absolutt grense for lydnivåer uten at hverken kvalitet eller opplevelse skal bli dårligere.

I framtiden vil vi se tilbake på dette og sammenligne det med de tida sigaretter ikke var ansett som farlige eller skadelige. 

For din egen del; invester i et spesialstøpte støypropper som ikke vil redusere kvaliteten på lyden når du er på konsert. Det vil kunne være forskjellen på et helt liv der du kan nyte musikk eller mange tiår med lidelse og sosial isolering.

Hørselshjelp der man bor?

Alle vet hvor håpløst upraktisk det er å måtte til en lege eller et sykehus for å få hjelp til noe så basalt som å kunne høre. Derfor er det særs gledelig at audiografene nå endelig ser ut til å kunne få starte opp egne hørselsklinikker. Men det er gode grunner til at ikke så mange jubler hemningsløst over Audiografforbundets tilsynelatende politiske teft. For det første er forslaget fra H/FrP ikke veldig konsist, og for det andre er det ikke mange som har forståelse for begrepene som tas i bruk - men det er et helt annet innlegg. Det jeg mener er hovedgrunnen til å ikke juble er at om ikke dette nye systemet blir utformet på en korrekt måte, så vil det ende opp med svenske og/eller danske tilstander. Kort sagt at audiografene i langt større grad blir selgere, og at sykehusene tømmes for arbeidskraft. Det er dermed essensielt at dagens finansieringsløsning blir videreført. Ikke lag audiografene om til selgere, ikke ta fra de hørselshemmede tilgangen til verdens beste høreapparater og ikke ødelegg forholdet mellom audiograf og bruker ved å blande inn egenbetaling av høreapparater.

Noe man kan anta at audiografene er spente på er hvordan ØNH-legene til reagere på dette. Vil de ta til fornuft og innse at verden går videre, at med 1 000 000 hørselshemmede i 2020 så trengs det en utvidelse av systemet, eller vil de gå imot at audiografene skal få hjelpe hørselshemmede der de bor? Og dermed faktisk si at folk ikke skal få hjelp der de bor. Vi vet at ca 42% av de som burde hatt høreapparater ikke har det. Vi vet at 1 av 4 blir avvist av fastlegen. Vi vet at det er opp til 63 ukers venteliste her i Norge. Vi vet at folk går glipp av skolegang og yrkeskariære fordi de ikke har høreapparat. Vi vet at det koster den norske stat over 3 milliarder årlig at disse menneskene ikke får hjelp. Jeg vil spørre disse legene som er imot dette; hvor etisk riktig er det å la folk gå uten hørsel? Hvor viktig er det for dere å kontrollere et helt fagfelt når det så til de grader går ut over pasientene? Ikke kast bort energi på å jobbe imot dette. Jobb heller for å få dette nye systemet så bra som det overhodet kan bli. Innse at med audiografer på landsbygda vil langt flere bli henvist til dere.

Jeg vil henstille alle, men spesielt Hørselshemmedes Landsforbund med sin mektige organisasjon, profesjonsforeninger om å jobbe for at forslaget til H/FrP går igjennom Stortinget i 2017 - men da med et rammeverk som garanterer kvalitet. At de hørselshemmede skal gå god tilgang på deres kompetanse.

Bør alle hørselshemmede få høreapparater?

En bekjent av meg fikk nylig avslag på søknad om nye høreapparater før det var gått 6 år. Normalt sett har man krav på nye hvert sjette år - om de nye viser seg å være bedre. Og det er de selvsagt nesten alltid. Ikke bare har teknologien kommet langt på 6 år, men høreapparatene er da også meget slitne etter 6 år. Det er dog rart med hele 6 når det er 5 år vanlig garanti pleier å gjelde. Ingenting som lages per i dag er vel laget for å vare mer enn et par år. -For han som fikk avslag fikk dog ikke dette den helt store betydningen. Han har aldri brukt sine høreapparater. Han sier de lager en hul lyd i hodet hans, at han må ta de ut for å snakke i telefonen og at de er i veien når han skal bruke hodetelefonene han har fått av hørselskontakten for å høre TV.  Klart, med moderne høreapparater ville jo alle disse problemene forsvinne. Da ville jeg kanskje sluppet å skremme livskiten ut av han når jeg kom på besøk og han var tapt for verden der han satt og så på TV med hodetelefoner. Både kona, bikkja, tørrkokt kjele på ovnen, brannalarmen, dørklokka og en telefonselger hadde for lengst gitt opp å få noe oppmerksomhet. 

I dag kan man få nye høreapparater før det er gått 6 år om hørselstapet har endret seg slik at nåværende apparat ikke er tilfredsstillende, om det er kommet et nytt apparat på markedet som gir vesentlig bedre nytte eller om den som har de ikke klarer å bruke de nåværende. For eksempel kan enkelte medisiner gjøre at man mister førligheten i fingrene. Spør du meg så burde loggen i høreapparatene være en pekepinne. Om  man kan dokumentere at en ikke-bruker har blitt en bruker med sine nye høreapparater bør det være god nok grunn. Den psykologiske effekten ved å få nye apparater og å få repetert prinsippene bak rehabiliteringen skal man heller ikke se bort ifra. Om man tar dette et langt steg lengre burde kanskje ikke NAV betale for høreapparater uten at de får en utskrift av loggen som dokumenterer hvor mange timer de faktisk har vært i bruk. Joda, jeg vet, det kan stride med personvernet og man kan ha bestemt seg for type høreapparat før prosessen med å bruke de hver dag er helt i mål. Men kanskje det også hadde tvunget systemet til å ikke slippe pasienter som enda ikke er rehabilitert. Om man ikke bruker høreapparatene sine jevnlig i starten blir man jo ikke det. Hjernen får aldri tilpasset seg det nye lydbildet på skikkelig vis. Typisk nok sier denne pasientgruppen at de ikke er interessert i å høre alt som skjer rundt de. Nei vel? Det er faktisk høreapparater, ikke taleapparater. Og de kan ikke tas i bruk ved behov. Det kan bli litt som å løpe maraton ved behov. Fryktelig vondt det også. Ta tran, spis sunt, mosjoner, løs kryssord og bruk dine høreapparater. 

Siste fra min bekjent var at han faktisk kjøpte høreapparatene fra egen lomme. 12.000,- norske kroner mente han egentlig var en latterlig lav pris for å igjen kunne bli en skikkelig møteplager opp imot den kommende valgkampen. Det er egentlig veldig rart at ikke NAV Oslo mener det samme. 

Den kommunale audiografen

Aslak Kåre er kommuneaudiograf i Målselv kommune. Med sine 6000 innbyggere er det nok å gjøre. Helt siden stillingen ble opprettet har det dukker opp folk med hørselsproblem i enhver krok. Folk som hadde gitt opp eller ikke visst at det var hjelp å få ble etterhvert klar over at det var ansatt noen i kommunen som visste råd. Bunken med innbyggere som trenger hjelp vokser for hver dag, og flere trenger ekstra støtte. Spesielt de som nettopp har tatt veien til Tromsø for å få høreapparater trenger tett oppfølging. Aslak Kåre har gravd fram mang et høreapparat fra skuffene rundt omkring i kommunen. På et eldrehjem satt han rekord når han oppdaget av nesten samtlige der på et eller annet tidspunkt hadde fått høreapparater. Forskjellen for både innsatte og ansatte ble enorm, og når han i tillegg fikk montert teleslynge i TV-stua kunne lyden helt skrues av. En av de eldre som alltid skrek av full hals etter hjelp fikk kontroll på stemmen sin når han faktisk kunne høre den. Han bruker de nå dag og natt, og føler seg langt tryggere på det er noen rundt han. Det viste seg også at en av brukerne var en gjenganger på sykehuset og opptok mye tid der, rett og slett fordi han var ensom. Med flere høreapparatbrukere rundt seg har han nå noen å prate med. Sykehjemmet har nå også innført hørselstest i inntaksrutinene sine. Det skal være slutt på at folk tolkes som vanskelige bare fordi de hører dårlig.

Historiene er mange. På barneskolen har Aslak Kåre tett kontakt for ikke mindre enn 3 barn med nedsatt hørsel. Når han gikk i gang med arbeidet viste det seg at det var montert teleslynger i nærliggende klasserom som slo over på hverandre, og at lærerne ikke var kurset i hvordan hørselshemmede barn opplever hverdagen sin. Nå har alle 3 barna sine egne FM-frekvenser og samtlige lærer har vært viktigheten av å bruke mikrofon i enhvert sammenheng. Enda gjenstår mye med tilrettelegging med tanke på det sosiale. Friminutter er vanskelige, men for de minste er det etablert små lekegrupper.

Hver mandag gjennomgår Aslak Kåre listen over de i kommunen som har fått høreapparater. Alle førstegangbrukere blir innrapportert fra sykehuset. Så langt har han besøkt de en og en, men har planlegger etterhvert i samle de til kursing i plenum. Dette skal gjøres i samarbeids med de lokale likepersonene fra Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). De har han også et godt samarbeid med, også de drar på hjemmebesøk. Han anbefaler samtlige å melde seg inn i HLF da men både støtter en fantastisk bra organisasjon, men også har en erstatningsavtale inkludert i medlemsskapet.

I nabokontoret sitter oppvekstsjefen. En røsslig kar med en rykte på seg for å være meget direkte i talen, og nærmest ufin. Det ble raskt klart for Aslak Kåre at mannen hørte dårlig. Han ble henvist til sykehuset der det viste seg at det var et klart behov for høreapparater, og at hans evne til å høre tale i støy var lik null. Med høreapparater er nå dette negative ryktet på vei til å forsvinne. Etter mange år som både lærer, rektor og nå oppvekstsjef er det mange år med erfaring som nå kommer til nytte framfor å bare være en "møteplager" og generelt sett irritert person. Han hadde aldri fått stillingen som oppvekstsjef hadde det ikke vært for høreapparatene. Det eneste triste, synes Aslak Kåre, er alle de årene som gikk før dette ble oppdaget.
Som audiograf har man en ekstra radar for nedsatt hørsel. Nakke og skulderplager, demens, ADHD og ikke minst alle de generelle beskyldningene som at man ikke gidder, er lat eller rett og slett dum kan alle skyldes nedsatt hørsel. Noe av det første som var på agendaen som nyansatt kommuneaudiograf var en runde med fastlegene. Repsonsen også var hadde vært overveldende. Det viste seg at de hadde holdt hardt igjen på å henvise til sykehuset på grunn av de lange ventelistene. Slike vurderinger dukker ikke opp på noen statistikker. Folk i Troms er hardføre, og når de først ber om hjelp er det alvor. Nå de da avvises spør de kanskje aldri på nytt. De selv, men også familie og venner, lider over at det ikke kan kommuniseres på skikkelig vis. I samarbeid med fastlegene er dette nå en saga blott. I tillegg har de oppdaget mang en diagnose på et tidlig stadie. Listen over de som skal ha oppfølgende hørselstester vokser.
Noe av det viktiste arbeidet kommuneaudiografer gjør er for å forebygge. Aslak Kåre har hatt foredrag på alle støyutsatte arbeidssteder, blandt annet på flyplassen. Der oppdaget han også mange støyskader. Han har etablert et samarbeid med bedriftshelsetjenesten. Det mest fruktbare der er å ta tak i begynnende støyskader. Mens det tidligere ikke ble meldt skade får den var et faktum settes det nå inn tiltak i forkant. Det å se hørelstester som over tid utvikler seg til skade uten at noen har forstått signalene er vondt å se for en som er så fokusert på hørsel på en audiograf. Det samme er situasjonen med endel barn. Aslak Kåre besøker alle skoletrinn og kan se elevene rett i øynene og beskrive hverdagen for de som sliter med øresus og nedsatt hørsel. Han forsøker å gjenspeile den smerten de føler over å falle utenfor samtalene når de egentlig skal kose seg i for eksempel familieselskap eller til jul. Av og til har han også med seg en ung dame som pga høy musikk på en bil pådro seg en kraftig og kronisk øresus. I samarbeid med politiet slås det nå også hardere ned på høy musikk i bilene til ungdommen.

Når Aslak Kåre av og til blir konfrontert med hvorfor en liten kommune som Målselv trenger audiograf pleier han å starte med å vise til tallene han har laget basert på de yrkesaktive han vet enda er i jobb fordi de har fått tilrettelegging av han på arbeidsplassen. Han trekker i fra lønna si, alt av utstyr og høreapparater og ender opp med flere millioner i pluss årlig. Om ikke det er nok viser han til sine kalkyler på eldre som klarer seg lengre hjemme fordi de hører og dermed føler seg trygge i egen bopel. At de med høreapparater også får deltatt mer sosialt hjelper også veldig på. Det koster med sykehjemsplasser. Til slutt sprinkler han på med det han bare kan anta hvis hørsel er berget ved tilrettelegging på arbeidsplassene. Og barna som får en bedre utdanning fordi de får tilrettelegging. Og voksne som får en mer normert karière. Og fordommer som etterhvert forsvinner i hørselsbygda i Målselv.

Men slik er det ikke, det er ingen kommunal audiograf noe sted, ei heller i Målselv. Men det kunne det ha vært om hørsel var og ble et satsningsområde. Det som lever får se, og den som hører får høre.

Det visuelle tegnspråket vs det auditive

Debatten er særs viktig. Bør barn med nedsatt hørsel ha tegnspråkopplæring? De trenger utvilsomt tilrettelegging. De føler seg nok annerledes, utenfor, men ved bruk av tegnspråk ville de hatt sin arena hvor de stiller på lik linje. Forkjemperne tar all forskning som sier at tospråklighet er positivt til sitt hjerte. Her skurrer det veldig for en lydmann som meg. Om man lærer å snakke to ulike språk brukes den samme veien inn til hjernen. Tegnspråk derimot tar en annen vei, den visuelle. "Alle" vet at det er slitsomt å bruke høreapparater. Så hva skjer da, om man har en lettere måte å tilegne seg informasjon? Vil høreapparatene, og dermed hørselen, legges til side? Hvor mye vil man anstrenge seg for å faktisk høre? Hvor nøye blir det da å passe på at propper, slanger og batterier er i orden? Hvor mye energi klarer man å bruke på å få barna til å faktisk bruke sine høreapparater om de ikke vil - fordi de har en tegnspråklig lærer eller tolk? Og! Det er altså ikke snakk om selve høreapparatene, men selve hørselen. Og hørselen sløves om den ikke tas i bruk.

Jeg ønsker meg en undersøkelse på barn med CI eller høreapparater der en gruppe har gått vanlig skole, mens den andre har fått tegnspråk igjennom skolegangen. Fokus bør være på karakterer, vokabular og skriftlig framstilling. Videre savner jeg sterkt et fokus på fritidsproblemer for barn med nedsatt hørsel. Fra min synsvinkel ser jeg mange ensomme barn, som beskriver å være utenfor i leken. Både på skolen og i fritiden. Lett harselerende kan man si at her gjør man intet i mangel på hensiktsmessige tekniske hjelpemidler. Det er åpenbart at om disse barna, med relativt store hørselstap, hadde hatt det bedre med tegnspråk og tegnspråklige venner. Så det er ikke rart at de lærde strides. Samfunnet ønsker normaliserte integrerte mennesker som klarer seg selv, men hva med individene?

Så til dere foreldre, i fall jeg skaper mismot: Jeg tror dere, som normalthørende, ønsker barn med en så normalisert hverdag og framtid som mulig. Jeg vet at tegnspråk er fremmed for dere. Og jeg vet at dere kan få forskjellige råd fra forskjellige fagpersoner. Det er som uhyre viktig er at dere ser deres barn som de de er. I de første leveårene er fokus på å lære de å prate. Vær tålmodig, men kritisk til språkutviklingen. Mangler s-ene? Er språket urent på en slik måte at f.eks. de lyse lydene ikke når fram til hjernen? Sett da spørsmålstegn til teknikken. Er styrken riktig? Fagpersonene, som oftest audiografer, er deres beste venner, men det er kun dere som kjenner barna deres. Er de plutselig veldig slitne etter endt skoledag? Kanskje en vikar ikke har skikk å klassen slik at det blir mer bråk. Og sørg for all del for at lærerne bruker mikrofon som er koblet til høyttalere samt teleslynge eller FM-anlegg. Jo mer uanstrengt barna hører, jo bedre læring. Jo mer energi som brukes på å høre, jo mindre blir det til læring og refleksjon. Det bør jevnlig være ansvarsgruppemøter der barnets utvikling diskuteres. Faglig støtte fra Statped er gratis tilgjengelig for kommunene. Om ikke Statped er involvert skal det være fordi kommunen mener de selv har kompetanse på hørsel. Vær for all del kritisk. Audiofagfolkene bør her ha kunnskap rundt de enkelte kommunene. Men jeg gir meg nå. Det er tross alt utformet hele bøker og permer med dette som tema. Søk informasjon, be fagpersonellet peke dere i riktig retning, for det er mye rart (f.eks. slike som meg) der ute.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg i min audiografhverdag ser barn som helt klart kunne hatt god nytte av tegnspråk. Tegnspråket kunne ha bøtet på den ensomheten de føler og knyttet de nærmere andre med samme språk. Men de får ikke det. Systemet er bygget rundt at høreapparater eller CI i tillegg til andre hjelpemidler skal gi den nødvendige stimulien. Håpet er at denne tunge veien å gå gjør de sterkere rustet til å møte det nådeløse samfunnet som venter på de etter endt skolegang.