Debatten er særs viktig. Bør barn med nedsatt hørsel ha tegnspråkopplæring? De trenger utvilsomt tilrettelegging. De føler seg nok annerledes, utenfor, men ved bruk av tegnspråk ville de hatt sin arena hvor de stiller på lik linje. Forkjemperne tar all forskning som sier at tospråklighet er positivt til sitt hjerte. Her skurrer det veldig for en lydmann som meg. Om man lærer å snakke to ulike språk brukes den samme veien inn til hjernen. Tegnspråk derimot tar en annen vei, den visuelle. "Alle" vet at det er slitsomt å bruke høreapparater. Så hva skjer da, om man har en lettere måte å tilegne seg informasjon? Vil høreapparatene, og dermed hørselen, legges til side? Hvor mye vil man anstrenge seg for å faktisk høre? Hvor nøye blir det da å passe på at propper, slanger og batterier er i orden? Hvor mye energi klarer man å bruke på å få barna til å faktisk bruke sine høreapparater om de ikke vil - fordi de har en tegnspråklig lærer eller tolk? Og! Det er altså ikke snakk om selve høreapparatene, men selve hørselen. Og hørselen sløves om den ikke tas i bruk.
Jeg ønsker meg en undersøkelse på barn med CI eller høreapparater der en gruppe har gått vanlig skole, mens den andre har fått tegnspråk igjennom skolegangen. Fokus bør være på karakterer, vokabular og skriftlig framstilling. Videre savner jeg sterkt et fokus på fritidsproblemer for barn med nedsatt hørsel. Fra min synsvinkel ser jeg mange ensomme barn, som beskriver å være utenfor i leken. Både på skolen og i fritiden. Lett harselerende kan man si at her gjør man intet i mangel på hensiktsmessige tekniske hjelpemidler. Det er åpenbart at om disse barna, med relativt store hørselstap, hadde hatt det bedre med tegnspråk og tegnspråklige venner. Så det er ikke rart at de lærde strides. Samfunnet ønsker normaliserte integrerte mennesker som klarer seg selv, men hva med individene?
Så til dere foreldre, i fall jeg skaper mismot: Jeg tror dere, som normalthørende, ønsker barn med en så normalisert hverdag og framtid som mulig. Jeg vet at tegnspråk er fremmed for dere. Og jeg vet at dere kan få forskjellige råd fra forskjellige fagpersoner. Det er som uhyre viktig er at dere ser deres barn som de de er. I de første leveårene er fokus på å lære de å prate. Vær tålmodig, men kritisk til språkutviklingen. Mangler s-ene? Er språket urent på en slik måte at f.eks. de lyse lydene ikke når fram til hjernen? Sett da spørsmålstegn til teknikken. Er styrken riktig? Fagpersonene, som oftest audiografer, er deres beste venner, men det er kun dere som kjenner barna deres. Er de plutselig veldig slitne etter endt skoledag? Kanskje en vikar ikke har skikk å klassen slik at det blir mer bråk. Og sørg for all del for at lærerne bruker mikrofon som er koblet til høyttalere samt teleslynge eller FM-anlegg. Jo mer uanstrengt barna hører, jo bedre læring. Jo mer energi som brukes på å høre, jo mindre blir det til læring og refleksjon. Det bør jevnlig være ansvarsgruppemøter der barnets utvikling diskuteres. Faglig støtte fra Statped er gratis tilgjengelig for kommunene. Om ikke Statped er involvert skal det være fordi kommunen mener de selv har kompetanse på hørsel. Vær for all del kritisk. Audiofagfolkene bør her ha kunnskap rundt de enkelte kommunene. Men jeg gir meg nå. Det er tross alt utformet hele bøker og permer med dette som tema. Søk informasjon, be fagpersonellet peke dere i riktig retning, for det er mye rart (f.eks. slike som meg) der ute.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg i min audiografhverdag ser barn som helt klart kunne hatt god nytte av tegnspråk. Tegnspråket kunne ha bøtet på den ensomheten de føler og knyttet de nærmere andre med samme språk. Men de får ikke det. Systemet er bygget rundt at høreapparater eller CI i tillegg til andre hjelpemidler skal gi den nødvendige stimulien. Håpet er at denne tunge veien å gå gjør de sterkere rustet til å møte det nådeløse samfunnet som venter på de etter endt skolegang.
Jeg ønsker meg en undersøkelse på barn med CI eller høreapparater der en gruppe har gått vanlig skole, mens den andre har fått tegnspråk igjennom skolegangen. Fokus bør være på karakterer, vokabular og skriftlig framstilling. Videre savner jeg sterkt et fokus på fritidsproblemer for barn med nedsatt hørsel. Fra min synsvinkel ser jeg mange ensomme barn, som beskriver å være utenfor i leken. Både på skolen og i fritiden. Lett harselerende kan man si at her gjør man intet i mangel på hensiktsmessige tekniske hjelpemidler. Det er åpenbart at om disse barna, med relativt store hørselstap, hadde hatt det bedre med tegnspråk og tegnspråklige venner. Så det er ikke rart at de lærde strides. Samfunnet ønsker normaliserte integrerte mennesker som klarer seg selv, men hva med individene?
Så til dere foreldre, i fall jeg skaper mismot: Jeg tror dere, som normalthørende, ønsker barn med en så normalisert hverdag og framtid som mulig. Jeg vet at tegnspråk er fremmed for dere. Og jeg vet at dere kan få forskjellige råd fra forskjellige fagpersoner. Det er som uhyre viktig er at dere ser deres barn som de de er. I de første leveårene er fokus på å lære de å prate. Vær tålmodig, men kritisk til språkutviklingen. Mangler s-ene? Er språket urent på en slik måte at f.eks. de lyse lydene ikke når fram til hjernen? Sett da spørsmålstegn til teknikken. Er styrken riktig? Fagpersonene, som oftest audiografer, er deres beste venner, men det er kun dere som kjenner barna deres. Er de plutselig veldig slitne etter endt skoledag? Kanskje en vikar ikke har skikk å klassen slik at det blir mer bråk. Og sørg for all del for at lærerne bruker mikrofon som er koblet til høyttalere samt teleslynge eller FM-anlegg. Jo mer uanstrengt barna hører, jo bedre læring. Jo mer energi som brukes på å høre, jo mindre blir det til læring og refleksjon. Det bør jevnlig være ansvarsgruppemøter der barnets utvikling diskuteres. Faglig støtte fra Statped er gratis tilgjengelig for kommunene. Om ikke Statped er involvert skal det være fordi kommunen mener de selv har kompetanse på hørsel. Vær for all del kritisk. Audiofagfolkene bør her ha kunnskap rundt de enkelte kommunene. Men jeg gir meg nå. Det er tross alt utformet hele bøker og permer med dette som tema. Søk informasjon, be fagpersonellet peke dere i riktig retning, for det er mye rart (f.eks. slike som meg) der ute.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg i min audiografhverdag ser barn som helt klart kunne hatt god nytte av tegnspråk. Tegnspråket kunne ha bøtet på den ensomheten de føler og knyttet de nærmere andre med samme språk. Men de får ikke det. Systemet er bygget rundt at høreapparater eller CI i tillegg til andre hjelpemidler skal gi den nødvendige stimulien. Håpet er at denne tunge veien å gå gjør de sterkere rustet til å møte det nådeløse samfunnet som venter på de etter endt skolegang.
