En klok pike sa en gang til meg at det å være ensom når man er i lag med andre er den verste ensomheten. Enten fordi man ikke føler seg som en av flokken, eller at man rett og slett ikke hører hva som blir sagt. Noe så lite som et sukk på rett sted kan utløse kaskader av latter. Slike sukk kan lett være utenfor rekkevidden til et høreapparatenes teknikk og mikrofoner. Å le med eller å forsøke seg på et smil uten å forstå er vondt. Når så denne artikkelen kom for litt siden med forskningsresultater som tilsier at ensomhet er vel så dødelig som bl.a. fedme og røyking kom pikens sitat frisk i minnet. I tillegg er altså ensomheten likeså stigmatisert som bl.a. fedme. Man skal altså ikke snakke om det. Artikkelen ble tabloidisert av blant annet telegraph.co.uk.
I dag via Facebook kom jeg over 15 år gamle Ingrids innlegg i Aftenposten om hverdagen som hørselshemmet.
Jeg har på en måte allerede sagt for mye, men forsøker å minne verden på hvor viktig det er å se hverandre. I dagens samfunn skal alt på anbud. Det skal behovsprøves, effektiviseres og strømlinjeformes. Kostnaden må de som ikke kan formes etter tiltenkt støpeskje betale.
Så et tankekors; burde ikke flere med nedsatt hørsel få tilbud om tegnspråk for på den måten å motvirke denne ensomheten?
I dag via Facebook kom jeg over 15 år gamle Ingrids innlegg i Aftenposten om hverdagen som hørselshemmet.
Jeg har på en måte allerede sagt for mye, men forsøker å minne verden på hvor viktig det er å se hverandre. I dagens samfunn skal alt på anbud. Det skal behovsprøves, effektiviseres og strømlinjeformes. Kostnaden må de som ikke kan formes etter tiltenkt støpeskje betale.
Så et tankekors; burde ikke flere med nedsatt hørsel få tilbud om tegnspråk for på den måten å motvirke denne ensomheten?