Det visuelle tegnspråket vs det auditive

Debatten er særs viktig. Bør barn med nedsatt hørsel ha tegnspråkopplæring? De trenger utvilsomt tilrettelegging. De føler seg nok annerledes, utenfor, men ved bruk av tegnspråk ville de hatt sin arena hvor de stiller på lik linje. Forkjemperne tar all forskning som sier at tospråklighet er positivt til sitt hjerte. Her skurrer det veldig for en lydmann som meg. Om man lærer å snakke to ulike språk brukes den samme veien inn til hjernen. Tegnspråk derimot tar en annen vei, den visuelle. "Alle" vet at det er slitsomt å bruke høreapparater. Så hva skjer da, om man har en lettere måte å tilegne seg informasjon? Vil høreapparatene, og dermed hørselen, legges til side? Hvor mye vil man anstrenge seg for å faktisk høre? Hvor nøye blir det da å passe på at propper, slanger og batterier er i orden? Hvor mye energi klarer man å bruke på å få barna til å faktisk bruke sine høreapparater om de ikke vil - fordi de har en tegnspråklig lærer eller tolk? Og! Det er altså ikke snakk om selve høreapparatene, men selve hørselen. Og hørselen sløves om den ikke tas i bruk.

Jeg ønsker meg en undersøkelse på barn med CI eller høreapparater der en gruppe har gått vanlig skole, mens den andre har fått tegnspråk igjennom skolegangen. Fokus bør være på karakterer, vokabular og skriftlig framstilling. Videre savner jeg sterkt et fokus på fritidsproblemer for barn med nedsatt hørsel. Fra min synsvinkel ser jeg mange ensomme barn, som beskriver å være utenfor i leken. Både på skolen og i fritiden. Lett harselerende kan man si at her gjør man intet i mangel på hensiktsmessige tekniske hjelpemidler. Det er åpenbart at om disse barna, med relativt store hørselstap, hadde hatt det bedre med tegnspråk og tegnspråklige venner. Så det er ikke rart at de lærde strides. Samfunnet ønsker normaliserte integrerte mennesker som klarer seg selv, men hva med individene?

Så til dere foreldre, i fall jeg skaper mismot: Jeg tror dere, som normalthørende, ønsker barn med en så normalisert hverdag og framtid som mulig. Jeg vet at tegnspråk er fremmed for dere. Og jeg vet at dere kan få forskjellige råd fra forskjellige fagpersoner. Det er som uhyre viktig er at dere ser deres barn som de de er. I de første leveårene er fokus på å lære de å prate. Vær tålmodig, men kritisk til språkutviklingen. Mangler s-ene? Er språket urent på en slik måte at f.eks. de lyse lydene ikke når fram til hjernen? Sett da spørsmålstegn til teknikken. Er styrken riktig? Fagpersonene, som oftest audiografer, er deres beste venner, men det er kun dere som kjenner barna deres. Er de plutselig veldig slitne etter endt skoledag? Kanskje en vikar ikke har skikk å klassen slik at det blir mer bråk. Og sørg for all del for at lærerne bruker mikrofon som er koblet til høyttalere samt teleslynge eller FM-anlegg. Jo mer uanstrengt barna hører, jo bedre læring. Jo mer energi som brukes på å høre, jo mindre blir det til læring og refleksjon. Det bør jevnlig være ansvarsgruppemøter der barnets utvikling diskuteres. Faglig støtte fra Statped er gratis tilgjengelig for kommunene. Om ikke Statped er involvert skal det være fordi kommunen mener de selv har kompetanse på hørsel. Vær for all del kritisk. Audiofagfolkene bør her ha kunnskap rundt de enkelte kommunene. Men jeg gir meg nå. Det er tross alt utformet hele bøker og permer med dette som tema. Søk informasjon, be fagpersonellet peke dere i riktig retning, for det er mye rart (f.eks. slike som meg) der ute.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg i min audiografhverdag ser barn som helt klart kunne hatt god nytte av tegnspråk. Tegnspråket kunne ha bøtet på den ensomheten de føler og knyttet de nærmere andre med samme språk. Men de får ikke det. Systemet er bygget rundt at høreapparater eller CI i tillegg til andre hjelpemidler skal gi den nødvendige stimulien. Håpet er at denne tunge veien å gå gjør de sterkere rustet til å møte det nådeløse samfunnet som venter på de etter endt skolegang. 

"De må lære seg å leve med tinnitus."

Utsagnet i overskriften  kom fra en i helsevesenet som etter eget utsagn stadig møter pasienter med tinnitus. Å avvise en tinnituspasient på den måten er et overgrep, var svaret mitt og diskusjonen som fulgte var intens. Selv om det er sant at man til syvende og sist må ta ansvar for seg selv er ikke dette norsk helsevesen verdig. En annen ting som sies er at tinnitus er en kronisk tilstand og er uhelbredelig. Bare utsagnet alene kan bidra til at en med tinnitus ikke oppsøker hjelp, "graver seg et dypt hull" og faktisk kommer i en tilstand man ikke kommer seg ut av. Det er hjelp å få.

Som helsepersonell i møte med en som har tinnitus er det første som må avklares hvorvidt dette kan være symptom på en underliggende diagnose, deretter hvorvidt tinnitus i seg selv gir en nedsatt livskvalitet. Om ja bør vedkommende få adekvat hjelp. Hjelp vil for de all aller fleste være en grundig utredning, helst med en MR, for å utelukke at tinnitus er et symptom på for eksempel svulst på hjernen noe mange i verste fall ser for seg. Det er lett å se logikken i at man vanskelig kan ignorere en tilstand om det lurer en tanke i bakhodet om mulige diagnoser. Det er den psykologiske følgebelastningen som er den  potensielle faren med tinnitus.

"Tinnitus i seg selv er ufarlig", er dermed et utsagn som kan gi hevede øyenbryn. Bl.a. media forteller oss jevnlig det motsatte. At det er en fryktet tilstand. Faktum er at tinnitus er en av mange utfordringer som vi kan møte på her i livet. Hvor godt beina dine er plantet i bakken har stor betydning, men ofte ser man at tinnitus har sin debut i perioder av livet der det motsatte er tilfelle. Sykdom, depresjon eller negativt stress svekker kroppens motstandskraft . Og den kraften hjelper oss med å undertrykker lyd som ikke er vesentlig for oss. Dette på lik linje med annen støy. Om så en lyd trenger igjennom forsvarsverket og man får et bevisst forhold til den dannes et inntrykk. At det inntrykket blir negativt er nærmest uunngåelig. Lyden er absolutt ikke ønsket, den er fremmed. Kanskje kobler man straks at dette er faktisk er tinnitus og som en bølge i hjernen dannes et mønster av negative koblinger. Personlig er jeg audiograf, men til tross for min fagkunnskap opplevde jeg nettopp det. Nå er derimot min lyse suselyd blitt en del av normalen, delvis ved hjelp av en god kollega som minte meg på det jeg allerede visste. Klarer man å snu tankene til at den nye lyden er like interessant som lyden fra kjøleskapet, og unngå de negative selvforsterkende koblingene vil lyden miste sin nyhetsverdi og gli inn i hverdagen. Det er bare en lyd blant andre lyder. Det er også det som er tanken bak å bruke en lydgenerator, også kalt tinnitusmasker. Da har man et apparat på øret som lager en annen lyd. En lyd, er en lyd, er en lyd, er en lyd. Og det er det lyden fra en slik lydgeneretor er ment å lære underbevisstheten din. 

Den nåværende norske versjonen om tinnitus på Wikipedia illustrerer kanskje hvor vanskelig fagfeltet er. Den er i beste fall upresis. Det mest graverende er kanskje at Tinnitus Retraining Therapy (TRT), som er en godt dokumentert behandlingsform, settes i sammenheng med alternativ behandling. Det står også at opprinnelsen er sanseceller noe som ikke nødvendigvis er korrekt. 

Så om du som leser dette, og ikke har tinnitus, en dag våkner med det vet du at det ikke er noen grunn til å få panikk. Det kan likevel være klokt å oppsøke lege. Og om du gjør det vet du at om svaret er "lær deg å leve med det", eller "tinnitus er det ikke noe å gjøre med", så er du på feil plass. Det er ikke slik at de ikke vil hjelpe deg, de har bare ikke riktige verktøy. Etter et søk på Google vil jeg legge til en anbefaling alle å være særs kritisk til de som lover en kur, helbred via kjøp av ymse produkter.  Bruk dette internettet riktig, spør i forum, les deg opp om emnet og om du kjenner behovet søk deg fram til riktig fagperson, en som har erfaring og utdanning innen tinnitus.