dagensmedisin.no melder at hver femte ikke bruker sine høreapparat. Audiograf Jorunn Solheim har forsket på de over 65. Tallene er selvsagt ikke overraskende, jeg synes endog ikke at de er graverende. Hele 4 av 5 bruker altså sine høreapparat. 4 av 5 velger relativt ofte å putte et illeluktende, bråkende fremmedlege i øret. Det må bety at de har gode audiografer på Loisenberg! Vi bør vel heller ikke glemme innsatsen til eventuelle hørselshjelpere.
Nyheten kom i dag så ingen har rukket å uttale seg. På sosiale medier kan man lese flere kommenterer. Noen mener HLF må ta denne utfordringen, mens andre spekulerer i årsakene til at det er slik. Audiografer, HLF og hørselshjelpere. Alle trekker i samme retning og alle legger godt til rette for landets brukere av høreapparat. Årsaken ligger i mine øyne hos det enkelte individ. Man er jo gjerne oppdratt til å klare seg selv, til å ikke måtte stole på noe eller noen for å klare seg. Her må man stole på både folk og teknikk. Man må kjempe i mot sine egne og andres fordommer og man må ta inn over seg en hel verden av lyder. Har man hørt tidligere får man gjerne vite at hjernen igjen vil lære seg å takle denne nye hverdagen. Sånn er det faktisk, men prosessen må gjøres riktig.
En annen ting er hverdagen til den som har fått høreapparat. Hva er det som hver dag som motivere en til å ta på seg høreappratene? Om man bor med noen man gjerne vil høre motiveres man. Er det slik at denne samboeren snakket høyt fordi han eller hun sjøl hører dårlig klarer man ikke bruke de. Og i så fall er man enige om volumet på TVen.
Opplevelser med høreapparat for første gang er ofte slik at man er veldig håpefull og nysgjerrig i starten. Dermed bruker man de for mye, blir sliten og ør og får dermed en negativ opplevelse. "Huff", tenker man og stålsetter seg for neste forsøk som kanskje ender på samme måten. 2 negative blir ingen pluss og det er kanskje det. En annen variant er at man drar rett i familieselskap og nærmeste blir slått i bakken av all lyden. Og man tar de ikke på seg igjen etter det. Ikke før dagen de skal på kontroll for høreapparat. Litt som når man skal til tannlegen og pusser ekstra godt roter man fram apparat og batteri kvelden før man skal på kontroll. Dessverre er det slik at audiografen har tilgang til loggføringen og dermed ikke lar seg lure.
Årsaken til at man er henvist kan være mange, ikke sjeldent er det andre som har motivert til den. Sjøl har man ikke noe problem, det er de rundt som har problemer. Eller så har man selv innsett at man hører dårlig. Uansett årsak trenger man masse informasjon om fenomenet hørselsrehabilitering. Man trenger å vite teorien bak. Om man gjør det forstår man hva man gjør galt, man forstår at den turen i selskap med familien ble for mye for tidlig.
Neste fase er den dagen noe skjer med apparatet: Lyden er vekk. I beste fall husker man opplæringen av bruk og stell eller man finner fram bruksanvisning. I verste fall legger man apparatet i skuffen. Det overrasker meg hvor mange som venter i flere måneder på den timen de vet kommer i poster hvert år istedet for å ringe og be om en tidligere time. Man skulle nesten tro at man klarer seg uten høreapparat... For det gjør man jo, man kan tilpasse seg nye høreapparat, men man kan også tilpasse seg det høre dårlig.
Gruppen av pasienter over 65 år endatil. Man kan vel si at jo yngre jo mer graverende er fraværet av høreapparat. I yrkesaktiv alder eller i skolealder sier konsekvensene seg selv. Hos de aller yngste av våre høreapparatbrukere er det aller verst, de vil jo ikke lære seg å snakke på skikkelig vis, om de i det hele tatt er i stand til det uten apparat. At 1 av 5 over 65 ikke bruker sine apparat kan jeg leve med, men slik tall for barn hadde vært umulig å svelge.
Dette har vært min første posting, har du kommet så langt kan du få vite at den mer hardtslående versjonen kommer om ikke så lenge.
Nyheten kom i dag så ingen har rukket å uttale seg. På sosiale medier kan man lese flere kommenterer. Noen mener HLF må ta denne utfordringen, mens andre spekulerer i årsakene til at det er slik. Audiografer, HLF og hørselshjelpere. Alle trekker i samme retning og alle legger godt til rette for landets brukere av høreapparat. Årsaken ligger i mine øyne hos det enkelte individ. Man er jo gjerne oppdratt til å klare seg selv, til å ikke måtte stole på noe eller noen for å klare seg. Her må man stole på både folk og teknikk. Man må kjempe i mot sine egne og andres fordommer og man må ta inn over seg en hel verden av lyder. Har man hørt tidligere får man gjerne vite at hjernen igjen vil lære seg å takle denne nye hverdagen. Sånn er det faktisk, men prosessen må gjøres riktig.
En annen ting er hverdagen til den som har fått høreapparat. Hva er det som hver dag som motivere en til å ta på seg høreappratene? Om man bor med noen man gjerne vil høre motiveres man. Er det slik at denne samboeren snakket høyt fordi han eller hun sjøl hører dårlig klarer man ikke bruke de. Og i så fall er man enige om volumet på TVen.
Opplevelser med høreapparat for første gang er ofte slik at man er veldig håpefull og nysgjerrig i starten. Dermed bruker man de for mye, blir sliten og ør og får dermed en negativ opplevelse. "Huff", tenker man og stålsetter seg for neste forsøk som kanskje ender på samme måten. 2 negative blir ingen pluss og det er kanskje det. En annen variant er at man drar rett i familieselskap og nærmeste blir slått i bakken av all lyden. Og man tar de ikke på seg igjen etter det. Ikke før dagen de skal på kontroll for høreapparat. Litt som når man skal til tannlegen og pusser ekstra godt roter man fram apparat og batteri kvelden før man skal på kontroll. Dessverre er det slik at audiografen har tilgang til loggføringen og dermed ikke lar seg lure.
Årsaken til at man er henvist kan være mange, ikke sjeldent er det andre som har motivert til den. Sjøl har man ikke noe problem, det er de rundt som har problemer. Eller så har man selv innsett at man hører dårlig. Uansett årsak trenger man masse informasjon om fenomenet hørselsrehabilitering. Man trenger å vite teorien bak. Om man gjør det forstår man hva man gjør galt, man forstår at den turen i selskap med familien ble for mye for tidlig.
Neste fase er den dagen noe skjer med apparatet: Lyden er vekk. I beste fall husker man opplæringen av bruk og stell eller man finner fram bruksanvisning. I verste fall legger man apparatet i skuffen. Det overrasker meg hvor mange som venter i flere måneder på den timen de vet kommer i poster hvert år istedet for å ringe og be om en tidligere time. Man skulle nesten tro at man klarer seg uten høreapparat... For det gjør man jo, man kan tilpasse seg nye høreapparat, men man kan også tilpasse seg det høre dårlig.
Gruppen av pasienter over 65 år endatil. Man kan vel si at jo yngre jo mer graverende er fraværet av høreapparat. I yrkesaktiv alder eller i skolealder sier konsekvensene seg selv. Hos de aller yngste av våre høreapparatbrukere er det aller verst, de vil jo ikke lære seg å snakke på skikkelig vis, om de i det hele tatt er i stand til det uten apparat. At 1 av 5 over 65 ikke bruker sine apparat kan jeg leve med, men slik tall for barn hadde vært umulig å svelge.
Dette har vært min første posting, har du kommet så langt kan du få vite at den mer hardtslående versjonen kommer om ikke så lenge.
Blink!
SvarSlett