Bør alle hørselshemmede få høreapparater?

En bekjent av meg fikk nylig avslag på søknad om nye høreapparater før det var gått 6 år. Normalt sett har man krav på nye hvert sjette år - om de nye viser seg å være bedre. Og det er de selvsagt nesten alltid. Ikke bare har teknologien kommet langt på 6 år, men høreapparatene er da også meget slitne etter 6 år. Det er dog rart med hele 6 når det er 5 år vanlig garanti pleier å gjelde. Ingenting som lages per i dag er vel laget for å vare mer enn et par år. -For han som fikk avslag fikk dog ikke dette den helt store betydningen. Han har aldri brukt sine høreapparater. Han sier de lager en hul lyd i hodet hans, at han må ta de ut for å snakke i telefonen og at de er i veien når han skal bruke hodetelefonene han har fått av hørselskontakten for å høre TV.  Klart, med moderne høreapparater ville jo alle disse problemene forsvinne. Da ville jeg kanskje sluppet å skremme livskiten ut av han når jeg kom på besøk og han var tapt for verden der han satt og så på TV med hodetelefoner. Både kona, bikkja, tørrkokt kjele på ovnen, brannalarmen, dørklokka og en telefonselger hadde for lengst gitt opp å få noe oppmerksomhet. 

I dag kan man få nye høreapparater før det er gått 6 år om hørselstapet har endret seg slik at nåværende apparat ikke er tilfredsstillende, om det er kommet et nytt apparat på markedet som gir vesentlig bedre nytte eller om den som har de ikke klarer å bruke de nåværende. For eksempel kan enkelte medisiner gjøre at man mister førligheten i fingrene. Spør du meg så burde loggen i høreapparatene være en pekepinne. Om  man kan dokumentere at en ikke-bruker har blitt en bruker med sine nye høreapparater bør det være god nok grunn. Den psykologiske effekten ved å få nye apparater og å få repetert prinsippene bak rehabiliteringen skal man heller ikke se bort ifra. Om man tar dette et langt steg lengre burde kanskje ikke NAV betale for høreapparater uten at de får en utskrift av loggen som dokumenterer hvor mange timer de faktisk har vært i bruk. Joda, jeg vet, det kan stride med personvernet og man kan ha bestemt seg for type høreapparat før prosessen med å bruke de hver dag er helt i mål. Men kanskje det også hadde tvunget systemet til å ikke slippe pasienter som enda ikke er rehabilitert. Om man ikke bruker høreapparatene sine jevnlig i starten blir man jo ikke det. Hjernen får aldri tilpasset seg det nye lydbildet på skikkelig vis. Typisk nok sier denne pasientgruppen at de ikke er interessert i å høre alt som skjer rundt de. Nei vel? Det er faktisk høreapparater, ikke taleapparater. Og de kan ikke tas i bruk ved behov. Det kan bli litt som å løpe maraton ved behov. Fryktelig vondt det også. Ta tran, spis sunt, mosjoner, løs kryssord og bruk dine høreapparater. 

Siste fra min bekjent var at han faktisk kjøpte høreapparatene fra egen lomme. 12.000,- norske kroner mente han egentlig var en latterlig lav pris for å igjen kunne bli en skikkelig møteplager opp imot den kommende valgkampen. Det er egentlig veldig rart at ikke NAV Oslo mener det samme. 

Den kommunale audiografen

Aslak Kåre er kommuneaudiograf i Målselv kommune. Med sine 6000 innbyggere er det nok å gjøre. Helt siden stillingen ble opprettet har det dukker opp folk med hørselsproblem i enhver krok. Folk som hadde gitt opp eller ikke visst at det var hjelp å få ble etterhvert klar over at det var ansatt noen i kommunen som visste råd. Bunken med innbyggere som trenger hjelp vokser for hver dag, og flere trenger ekstra støtte. Spesielt de som nettopp har tatt veien til Tromsø for å få høreapparater trenger tett oppfølging. Aslak Kåre har gravd fram mang et høreapparat fra skuffene rundt omkring i kommunen. På et eldrehjem satt han rekord når han oppdaget av nesten samtlige der på et eller annet tidspunkt hadde fått høreapparater. Forskjellen for både innsatte og ansatte ble enorm, og når han i tillegg fikk montert teleslynge i TV-stua kunne lyden helt skrues av. En av de eldre som alltid skrek av full hals etter hjelp fikk kontroll på stemmen sin når han faktisk kunne høre den. Han bruker de nå dag og natt, og føler seg langt tryggere på det er noen rundt han. Det viste seg også at en av brukerne var en gjenganger på sykehuset og opptok mye tid der, rett og slett fordi han var ensom. Med flere høreapparatbrukere rundt seg har han nå noen å prate med. Sykehjemmet har nå også innført hørselstest i inntaksrutinene sine. Det skal være slutt på at folk tolkes som vanskelige bare fordi de hører dårlig.

Historiene er mange. På barneskolen har Aslak Kåre tett kontakt for ikke mindre enn 3 barn med nedsatt hørsel. Når han gikk i gang med arbeidet viste det seg at det var montert teleslynger i nærliggende klasserom som slo over på hverandre, og at lærerne ikke var kurset i hvordan hørselshemmede barn opplever hverdagen sin. Nå har alle 3 barna sine egne FM-frekvenser og samtlige lærer har vært viktigheten av å bruke mikrofon i enhvert sammenheng. Enda gjenstår mye med tilrettelegging med tanke på det sosiale. Friminutter er vanskelige, men for de minste er det etablert små lekegrupper.

Hver mandag gjennomgår Aslak Kåre listen over de i kommunen som har fått høreapparater. Alle førstegangbrukere blir innrapportert fra sykehuset. Så langt har han besøkt de en og en, men har planlegger etterhvert i samle de til kursing i plenum. Dette skal gjøres i samarbeids med de lokale likepersonene fra Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). De har han også et godt samarbeid med, også de drar på hjemmebesøk. Han anbefaler samtlige å melde seg inn i HLF da men både støtter en fantastisk bra organisasjon, men også har en erstatningsavtale inkludert i medlemsskapet.

I nabokontoret sitter oppvekstsjefen. En røsslig kar med en rykte på seg for å være meget direkte i talen, og nærmest ufin. Det ble raskt klart for Aslak Kåre at mannen hørte dårlig. Han ble henvist til sykehuset der det viste seg at det var et klart behov for høreapparater, og at hans evne til å høre tale i støy var lik null. Med høreapparater er nå dette negative ryktet på vei til å forsvinne. Etter mange år som både lærer, rektor og nå oppvekstsjef er det mange år med erfaring som nå kommer til nytte framfor å bare være en "møteplager" og generelt sett irritert person. Han hadde aldri fått stillingen som oppvekstsjef hadde det ikke vært for høreapparatene. Det eneste triste, synes Aslak Kåre, er alle de årene som gikk før dette ble oppdaget.
Som audiograf har man en ekstra radar for nedsatt hørsel. Nakke og skulderplager, demens, ADHD og ikke minst alle de generelle beskyldningene som at man ikke gidder, er lat eller rett og slett dum kan alle skyldes nedsatt hørsel. Noe av det første som var på agendaen som nyansatt kommuneaudiograf var en runde med fastlegene. Repsonsen også var hadde vært overveldende. Det viste seg at de hadde holdt hardt igjen på å henvise til sykehuset på grunn av de lange ventelistene. Slike vurderinger dukker ikke opp på noen statistikker. Folk i Troms er hardføre, og når de først ber om hjelp er det alvor. Nå de da avvises spør de kanskje aldri på nytt. De selv, men også familie og venner, lider over at det ikke kan kommuniseres på skikkelig vis. I samarbeid med fastlegene er dette nå en saga blott. I tillegg har de oppdaget mang en diagnose på et tidlig stadie. Listen over de som skal ha oppfølgende hørselstester vokser.
Noe av det viktiste arbeidet kommuneaudiografer gjør er for å forebygge. Aslak Kåre har hatt foredrag på alle støyutsatte arbeidssteder, blandt annet på flyplassen. Der oppdaget han også mange støyskader. Han har etablert et samarbeid med bedriftshelsetjenesten. Det mest fruktbare der er å ta tak i begynnende støyskader. Mens det tidligere ikke ble meldt skade får den var et faktum settes det nå inn tiltak i forkant. Det å se hørelstester som over tid utvikler seg til skade uten at noen har forstått signalene er vondt å se for en som er så fokusert på hørsel på en audiograf. Det samme er situasjonen med endel barn. Aslak Kåre besøker alle skoletrinn og kan se elevene rett i øynene og beskrive hverdagen for de som sliter med øresus og nedsatt hørsel. Han forsøker å gjenspeile den smerten de føler over å falle utenfor samtalene når de egentlig skal kose seg i for eksempel familieselskap eller til jul. Av og til har han også med seg en ung dame som pga høy musikk på en bil pådro seg en kraftig og kronisk øresus. I samarbeid med politiet slås det nå også hardere ned på høy musikk i bilene til ungdommen.

Når Aslak Kåre av og til blir konfrontert med hvorfor en liten kommune som Målselv trenger audiograf pleier han å starte med å vise til tallene han har laget basert på de yrkesaktive han vet enda er i jobb fordi de har fått tilrettelegging av han på arbeidsplassen. Han trekker i fra lønna si, alt av utstyr og høreapparater og ender opp med flere millioner i pluss årlig. Om ikke det er nok viser han til sine kalkyler på eldre som klarer seg lengre hjemme fordi de hører og dermed føler seg trygge i egen bopel. At de med høreapparater også får deltatt mer sosialt hjelper også veldig på. Det koster med sykehjemsplasser. Til slutt sprinkler han på med det han bare kan anta hvis hørsel er berget ved tilrettelegging på arbeidsplassene. Og barna som får en bedre utdanning fordi de får tilrettelegging. Og voksne som får en mer normert karière. Og fordommer som etterhvert forsvinner i hørselsbygda i Målselv.

Men slik er det ikke, det er ingen kommunal audiograf noe sted, ei heller i Målselv. Men det kunne det ha vært om hørsel var og ble et satsningsområde. Det som lever får se, og den som hører får høre.